Dokumentar utland

Angela, Giuseppe Guard – abascis barnebarn. Situasjonen begynner etter en ukes sykdom å bli kritisk for 85-åringen. Han måtte vente mer enn en uke for å få hjelp fra nødtjenestene ettersom sykehusene i området er fulle.

En frivillig ambulansesjåfør.

Chiara gråter sammen med bestefaren sin Giuseppe Guardabasci som er syk med Covid-19.

Majoriteten av områdets 20 000 innbyggere bor i landlige områder og de frivillige må kjøre langs smale veier som kan stenges av snø og is og etterlate pasienter uten hjelp.

Den 84 år gamle pensjonerte bonden Guiseppe Guardabascio begynte å føle seg uvel en uke før han ringte etter hjelp. Symptomene forverret seg og feberen steg mot 40 grader. Han hostet, var tungpustet og begynte å hallusinere. 27. mars kom det endelig en ambulanse, men selv om situasjonen var alarmerende kunne de ikke ta han med seg. Isteden ble de fortalt at de måtte kjøpe oksygen på apoteket. Der ble de fortalt av Guiseppe ville dø om han ikke kom seg til et sykehus raskt.

A quarantined woman at her home receives a package of medicines left by volunteers. Volunteers are deliberately prohibited from having any physical contact with individuals tested positive for COVID-19 disease. The city of Ariano Irpino is the main center of the disease in the region of Campania, in southern Italy and was declared a red zone by the central administration of the region.

— Vi kan ikke utrette mirakler, sier ambulanselegen. Giuseppe Guardabascis datter og barne – barn nekter å godta at de ikke kan kjøre ham til byens sykehus.

Sykepleiere venter utenfor Sant’Ottone Frangipane-sykehuset i Ariano Irpino med to kritisk syke i bilene. De måtte stå der i syv timer før pasientene fikk plass inne på sykehuset.

Ariano Irpino var den eneste landsbyen i sør-Italia som ble erklært rød sone i mars. Etter to og en halv måned i isolasjon hadde 80 mennesker dødd av det nye viruset.

Presten Don Antonio Di Stasio i Avellino-regionen døde etter å ha blitt smittet med covid-19.

En ambulansesjåfør desinfiserer alt utstyret etter at ambulansen hans har fraktet en smittet pasient til sykehuset i Ariano Irpino.

Hastetiltak ble fattet for eldre- og rehabiliteringshjem etter to avdøde pasienter testet positivt for covid–19.

Dr. Tommaso De Lucca ved Sant’Ottone Frangipanesykehuset.

Giuseppe Guardabasci har hatt symptomer i over en uke, men legene har ikke vært villige til å legge ham inn på sykehus.

A team from the 118 emergency service arrived at his home. They measured his vital functions and discovered that he had severe lung disfunction but could not take him to the hospital because there were no available beds.

Ambulansepersonell tar endelig med seg Giuseppe Guarabasci. En pasient er død av Covid–19 og en seng har blitt ledig.

Sykepleiere frakter en person som er død av covid-19 i en ambulanse.

Herr Fortunato (60) hjalp med å gjenbygge byen da den lå i ruiner etter et stort jordskjelv som tok 2,914 menneskeliv på 80-tallet. På vei til kirken stoppet Fortunato på apoteket for å kjøpe ansiktsmaske. Med den nye masken i hånden ber han om Guds hjelp i den siste åpne kirken i Ariano Irpino.

. Franco Lo Conte døde på Frangipane-sykehuset i Ariano Irpino. Engasjementet hans var kjent langt utenfor kommunegrensene.

Langs riksveiene i Finnmark har offentlige toaletter stengt ned, og veiene som vanligvis holdes åpne for turister, har ikke blitt brøytet. På en bensinstasjon i Skaidi er det flere som venter på at verden skal bli normal igjen.

— Jeg og kona pleier å parkere her utenfor butikken. Det er så mange flotte damer her, men det er synd de har så masse klær på seg, forteller Kjell Odin Olsen og tenner seg en sigarett. Det er lite action i Bjerkvik denne torsdagen i april, tettstedet som normalt er en gjennomfartsåre i Nordland fylke.

Mellom Bodø og Moskenes i Lofoten går en populær og viktig ferge. Normalt kryr det av turister der, men i april var det få å se. Sitteplassene var også begrenset.

Det lukter wunderbaum, sprit og bensin, og snart blir også luften fylt av røyk. Det er klart for børnekonkurranse. Lysene blinker i natten og gjør eksosskyen rosa. Mosjøen by night blir det nærmeste vi kom – mer disko denne våren.

Smittevern er blitt en del av vårt daglige vokabular. Håndsprit og gummihansker er blitt like vanlig på bensinstasjonen ved Saltfjellet, som baconpølse og sjokoladebolle.

Det var som alt som var gøy i dette landet ble forbudt. Eller, anmodet om å ikke benytte seg av. Slik var det også for de håpe – fulle barna som hadde ønske om å få kose seg på kjøpesenteret i Kristiansand.

. Også Filadelfiakirken i Kristiansand måtte legge om hverdagen og ha gudstjenestene sine digitalt. Marius Wigardt og datteren hviler ut etter sang og Guds ord.

— Det er litt dumt at vi ikke kan reise til Norge, men det er vel for det beste. I starten var det mye snakk om korona. Nå er det som vanlig, bortsett fra at vi ikke møter besteforeldrene våre like ofte som før, sier venninnene Tuva Lundberg og Emma Werecki. De har skoleavslutning for klasse 10D på stranden i Falkenberg.

Selv om turistene og innbyggerne har holdt seg i hjemme, holder yrkessjåførene i Wuppertal i Tyskland hjulene og ballene i gang.

Da vi kommer til Frankrike, er kirkene i ferd med å åpne igjen. I denne byen var det et stort smitteutbrudd etter en fullstappet gudstjeneste i februar, som kostet 17 mennesker livet. — Franskmenn er redde for korona, men ikke jeg. Jeg tror på Gud og frykter ikke livet etterpå, sier en fransk-marokkaner som vi møter i Mulhouse.

I fjellandsbyen Fribourg i Sveits finner vi Alexis og Arnaud Brügger. Ti timer hver dag jobber brødrene i det tradisjonelle bjelleverkstedet. Det er ikke koronasituasjonen som preger de mest, men at de mistet sin far noen måneder før. Nå er det de som må drive familiebedriften videre.

På grensen til Sveits finner vi en campingplass langs Alpene. Bjellene til kyrne ringer ustan – selig helt til alle dyrene plutselig sovner samtidig. Kvelden hadde vært som en melkesjokoladereklame, hvis ikke både dusj og toaletter var stengt. – Men eieren er her ikke, så det er bare å snike seg inn, sier en pensjonert tysk turist og hysjer med pekefingeren

I fjellandsbyen Fribourg i Sve – its bor Alexis og Arnaud Brügger. Ti timer hver dag jobber brødrene i det tradisjonelle bjelleverkste – det. Det er ikke koronasituasjo – nen som preger de mest, men at de mistet sin far noen måneder før. Nå er det de som må drive familiebedriften videre.

Natten senker seg over verdens nest dyreste by, Genève. Men på tross av velstanden, slipper de ikke unna pandemiens grep. Tusenvis av migrantarbei – dere og fattige har måtte motta nødhjelp og matrasjoner for å komme seg gjennom pandemien.

Lenger opp i åsen på Campione d’Italia skal en russisk kvinne på tur med hunden sin. Regnet er så kraftig at hun ikke kommer seg ut av parkeringsplassen, og isteden blir stående under tak å speide ut mot den uklippede, gjennomvåte parken. «Det er munnbindene som dreper, » sier hun til oss. «Man puster inn farlige gasser og dør som fluer. Korona er en løgn. Mediene vil ikke skrive om det, men jeg kan lese på nettet » forteller hun.

Det er blitt natt i Europa. Tidligere på dagen utenfor en sliten bar i Campione d’Italia møter vi et ektepar som har fått nok. «Dette er den største bløffen i historien, » roper ektemannen på sitt ameri – kanske morsmål. «Jeg er selv biolog, og jeg har aldri sett noe lignende. » Campione er en italiensk enklave midt i Sveits. På dette tidspunktet har Italia mistet 34 000 mennesker, og er på toppen av dødelighet i Europa, men dette har ikke gått inn på amerikanerne. «Virus sprer seg så raskt, at hvis det hadde vært ekte, ville du vært død allerede, » sier kona, og blåser grå sigarettrøyk ut gjennom stramme lepper.

Det var i byen Codogno i Italia at den første påviste koronasmittede i Italia dukket opp. En sprek 38 år gammel mann hadde fått påvist viruset i midten av februar, men ingen visste fra hvor. Politiet satt opp sperringer rundt byen og innbyggerne måtte spise pastaen hjemme. Det skulle ikke ta lang tid før viruset spredte seg videre til resten av Europa.

Asal lever av å selge kroppen sin til menn i Dubai. Det har hun gjort i tre år. Hun har flest arbeidsmigranter som kunder, fra Pakistan, Bangladesh og India. Asal sier hun jobber i Dubai på grunn av den økonomiske situasjonen i Iran.

Det verste for mange flyktninger er ventingen i uvisshet. Vil jeg lykkes? Hva vil morgenda – gen bringe? Hvor ender min reise? På et enkelt hotell i den tyrkiske byen Bodrum venter Sajad på menneskesmuglerne som skal frakte ham med båt til den greske øya Kos. 20. Bussen mellom Athen og Makedonia koster 45 euro per person og reisen tar ti timer. Veien på den overfylte bussen med dårlig luft er lang og slitsom for mange.

Bussen mellom Athen og Makedonia koster 45 euro per person og reisen tar ti timer. Veien på den overfylte bussen med dårlig luft er lang og slitsom for mange.

Muzasadeh (55) forlot Iran etter den iranske revolusjonen og lever alene i Israel. Han mener Vestmuren i Jerusalem er restene av et gammelt jødisk tempel. Han sier at han er redd for en krig mellom Iran og Israel fordi han frykter hva som vil skje med familien hans i Iran.

Saeed David Rabbi kom til Israel fra Iran som seksåring. 13 år senere ble livet hans brått endret for alltid. I 1978 invaderte Israel nabolandet Libanon som følge av konflikten med den palestinske frigjøringsbevegelsen (PLO). Saeed var i frontlinjen for styrkene til sitt nye land. Han ble hardt skadet i kamp. Han mistet begge bena og ble invalid. – Jeg ofret alt for Israel, og jeg mistet alt. Jeg drømmer om å komme tilbake til Iran når regimet faller.

Ariel danser under en Bar Mitsva-feiring hjemme hos farfaren i Tel Aviv. Det er kun noen få tusen jøder igjen i Iran, mens antallet fortsetter å vokse i Israel.

Dubai er et populært sted for iranske kvinner som ønsker å jobbe med prostitusjon.

Faz Poursohi har vært i USA siden 1974. Sammen med kona Fariba og datteren Bahar nyter de dagen ved bassenget hjemme i Danville, California. Poursohi er kokk og eier fire restauranter i San Francisco-området.

Gelareh Esmailie og Mohammad Babazadeh steller unger i familiens nye hjem i Canada. De forlot Iran av politiske grunner og kom til Norge, men reiste videre etter fem år fordi mulighetene for gode jobber var bedre i Canada.

Det unge paret Niloofar Shirazi og Erfan Ebrahimi på toppen av CN Tower i Toronto. Paret har vært sammen i omtrent to år etter de møtte hverandre på en konsert.

Pouya Hashemloo kom fra Iran til USA for 15 år siden og er nå amerikansk statsborger. Her danser han i sitt eget bryllup i Los Angeles med Nancy, som er fra Mexico.

En jolle overfylt med iranske migranter ankommer den greske øya Kos, etter å ha krysset en del av Egeerhavet mellom Tyrkia og Hellas.

En gruppe iranske flyktning – familier på søndagspiknik i en park i Toronto.

En høstdag i 2004 var Ameneh Bahrami på vei hjem fra jobben i et farmasiselskap i Teheran, da han sto der foran henne på gaten. 26–åringen hadde bedt mannen om å ikke kontakte hen – ne mer, sagt gjentatte ganger at hun ikke ville gifte seg med ham. Nå tok han hevn, ved å kaste syre i ansiktet hennes. Bahrami ble blind på begge øynene og fikk ansiktet vansiret for alltid. — Ti dråper syre i hvert øye. Det var det gjerningsmannen skulle få som straff, sier Bahrami som i dag bor i Barcelona.

Sadaf Khadem bokset seg til den første internasjonale kvinnetittelen i boksing for hjemlandet sitt. Det kostet henne et liv i eksil. Regimet i Iran ville arrestere henne da hun fulgte de internasjonale reglene og bokset uten hijab.

Daniyal forlot Iran fordi han ikke kunne se noen muligheter for å leve som homofil mann i hjemlandet. Etter et langvarig og forgjeves forsøk på å oppnå flykt – ningstatus i Tyrkia, satte han seg på et fly til Toronto. Tre seter unna på flyet satt tilfeldigvis Mehyar, som han hadde truffet før. Siden ble de mye bedre kjent og flyttet sammen. Nå gleder de seg over livet i Canada. — Jeg elsker Toronto, bortsett fra det kalde været, sier Daniyal. — Jeg har en fremtid her og ser mange muligheter.

. Barna pakkes i aluminiumsteppe for å holde på varmen. Det hjelper godt for barna som har blitt våte på turen over havet.

Banafsheh Akhlaghi, en iransk-amerikansk advokat, sammen med sin ektemann James Almerico ved Golden Gate Bridge i San Francisco.